Ikke enkelt, men absolutt verdt det!!

 

 

Ingen tvil om at det venter hindringer for meg i dette kommende året. Veien frem til og veien etter slankeoperasjonen kommer til å vise meg noen jeg forventer å møte og sannsynligvis noen som kommer uventet. Men jeg har ingen planer om å la de stoppe meg, ikke igjen!! Livet mitt har vært fullt av utfordringer og veihindringer. Og jeg har stoppet bom opp i sporet til tider, lot vanskelighetene vinne. Etter nok slag og nederlag så skjedde det en holdningsendring i meg. Jeg gav opp! På mye egentlig. Men mest og viktigst; på meg selv! Etter en lang og vanskelig livsvei så mistet jeg helt troen på meg selv. Stille seg foran speilet og ta en lang & hard kikk på seg selv og hvilke holdninger og meninger man har fått kan være knallhardt. Møte seg selv i døra rett og slett, nøyaktig slik det er blitt. HELT uten bullshit, unnskyldninger og bortforklaringer. Dét er tøft. Men verdt det, for det vil bli det første skrittet mot et helt nytt liv. På et tidspunkt så gjorde jeg nettopp det. Skal ikke lyve å si at det var noe enkelt, for det var det ikke. Det var faktisk utrolig tøft å se rett i øynene hvor lite verdi jeg hadde satt på meg selv. Hvor maktesløs, stygg og alene jeg trodde jeg var. Handlingsfrihet i eget liv er en viktig ingrediens for å oppnå mestringsfølelse, hvilket var en ting jeg egentlig gav fra meg fordi jeg trodde på for mange løgner. «Man skal ikke kaste perler for svin» var et ordtak jeg vokste opp med. Men jeg skjønte ikke helt hva det nøyaktig innebar før jeg ble voksen og traff veggen. Og her stod jeg da og kikket på meg selv i livets speil, helt nakent uten bullshit. Sannheten! Fikk mest lyst å grine egentlig når jeg innså hvor mye tull og løgner jeg hadde tatt innover meg selv. Svært viktige ting som å virkelig se hvor mye en er verdt, hvor mye godt en fortjener etc. Uttrykk som dørmatte, har du hørt det? For det var dét jeg følte meg som. Ei dørmatte folk overførte dritten på for å se finere ut selv. Men jeg er et menneske!! Med plenty og litt til av verdi, og jeg har gjort meg mer enn fortjent til å føle meg bra med meg selv. Men jeg har ikke alltid ment det, langt ifra. For det var en tid hvor jeg var blitt så mye og ofte dårlig behandla at jeg stilte ikke engang spørsmål ved det faktum at jeg ikke ble behandla ordentlig. Skjønner at man kan lure på hvordan det i det hele tatt er mulig, ville nok sikkert lurt på det samme om det var meg. Men livet har lært meg at skal man overleve traumer med vettet i behold så må man distansere seg på et vis.(bruker ordet traumer i løs forstand her, for hva en person opplever som traumatisk kan være svært individuelt). For meg starta det da jeg var barn med ubarmhjertig og ondskapsfull mobbing fra 1 klasse. Fysisk, psykisk, emosjonelt.. You name it, i got it! Ble indoktrinert med at jeg var stygg, uinteressant, lite verdt, usynlig, alene.. Du skjønner bildet tenker jeg. Alle overlevende av mobbing og misbruk har det nok relativt likt på dette punktet. Min styrke var alltid vennene mine. Men så traff tragedien. Det hele gikk så «fort» at før jeg fikk sjans til å summe meg så stod jeg der og kikket meg rundt, og alt jeg så var en hel del av ingenting. Det var ingen der igjen. Alone at last?! Det ble for mye for meg, og jeg gav helt opp. Det blir som om den regjerende tanken din nesten døgnet rundt blir «hvorfor gidde å prøve så hardt.. Hva faen er poenget». Grensen er nådd og man er gått tom for pågangsvilje, mot og krefter. Det kom til et punkt der jeg traff bunnen med et brak. Jeg stilte meg selv spørsmålet: «Lena, er dette virkelig slik du har lyst å ha det resten av ditt liv?» Nei, klart det ikke var det. Tiden var inne for å brette opp armene og gi seg i kast med det. Møte monstrene mine ansikt til ansikt og ta makten tilbake igjen. Det var en av de hardeste tingene jeg noensinne har gjort. Det har vært en lang vei, og den er nok ikke over ennå. Egentlig så VET jeg at den ikke er over ennå. Men jeg kommet mye lenger idag enn jeg var «igår»! Det virkelig ER noe i det dem sier om at man lærer egentlig selv andre hvordan man skal bli behandla. Med hva man godtar og ikke. Og jeg er FERDIG med å bli behandla dårlig!! Ferdig med løgner, bedrag, falske mennesker som gjør livet mitt surt og negative pakk-esler. Disse negative pakk-eslene er fascinerende du.. De kommer drassende på mye dritt, nærmer seg deg med ét mål. Nemlig å dumpe så mye de kan over på deg. Ikke alltid bevisst, men det er det de ender opp med å gjøre. Vi har alle møtt disse menneskene på et eller annet punkt. De har sjelden eller aldri  noe positivt å legge i bordet, bare syting og klaging. Et av de viktigste kjennetegnene på disse menneskene er at du som regel føler deg verre etter de går enn bedre. WARNING!!! Du bør styre unna og gå en annen vei, så fort du kan. Er du ikke forsiktig så kan de dra deg ned til et mørke det er vanskelig å finne veien utav igjen. Det er langt fra umulig, men det er en tøff reise. På mitt laveste punkt så jeg ikke annet enn mørke. Var deprimert og suicadel, håpet var forlatt meg helt. Prøvde aldri å ta livet mitt, men nesten hver dag ba jeg til Gud om å bli henta hjem. Var trøtt og sliten på det vanskelige livet og ville bare vanskelighetene skulle stoppe. En dag kommer et menneske inn i livet mitt, og det ble starten på forandringen i meg. Ble HØRT og SETT. Sammen med dette fantastiske mennesket begynte jeg å sette ord på ting, og jeg lærte stadig nye ting om meg selv og livet hver eneste dag. Det var begynt. Det lå en lang vei foran meg ennå, men i det minste var det hele startet. Nå idag, i 2015, så føles det nesten som et liv siden. Men jeg har ikke glemt hvordan det var å stå på det punktet. Langs veien så har jeg så mange ganger tenkt på hvor lett det ville vært for meg å gitt opp. Istedet bretter jeg opp armene og gyver på fordiom. For selv om du blir utdelt dårlige kort i livet så skal du aldri bruke det som en unnskyldning til å gi opp og kaste vekk alt det gode som venter deg! Jeg har fremdeles noen milepæler igjen, og jeg har nok vanskelige stunder foran meg. Men vet du hva? Jeg har kommet såå mye lenger enn hvor jeg engang var. Livet er ikke så mørkt lenger, og mye av de største monstrene har jeg så og si lagt bak meg. Ja jeg har utfordringer som bare står å venter på at jeg skal brette opp armene og gi meg i kast med de. Men det er alright! Når tida er inne så står jeg klar til dyst 🙂 Jeg sliter ikke lenger med den samme depresjonen, angsten og jeg ber lenger ikke om det samme som før. Egenverdi er noe jeg omfavner mer og mer for hver uke som går, og jeg VET at jeg har fantastisk flotte stunder i vente for meg. Og vet du hva? Jeg virkelig gleder meg til å sette igang 🙂

 

Ingen har noensinne kunnet love oss at livet ville være enkelt, men det vil være verdt det!!

Guri, kor interessante dager

 

 

Dagen er over og jeg sitter i sofaen med laptopen og koser meg med Grateful dead «American Beauty», nytrakta kaffe(nei, jeg bryr meg ikke om hva klokka er. haha) og tenkte det var på tide å blogge litt igjen. Har gått en stund nå siden sist jeg blogget skikkelig. Men ting har ikke akkurat stått stille her for å si det mildt 😛

Da pappa døde følte jeg at jeg deiset rett i bakken med et brak. Alle de håpa jeg hadde bært med meg siden jeg var lita jente brast i tusen knas. Hadde alltid håpet på at vi en vakker dag kunne få et normalt far-datter forhold, men nå var den muligheten borte for alltid. Debatterte med meg selv om hva jeg skulle føle for han. For følte meg ganske robbet for muligheten til å ha en pappa som alle andre har. Spørsmålet om nag kom jo opp, men den følelsen la jeg vekk ganske fort 🙂 Jeg er jo altfor glad i pappaen min til det ❤ Tilgivelsen kom veldig fort. For alle misforståelsene, all lengselen jeg har båret på så lenge.. Alt ble tilgitt uten den minste anstrengelse. Trodde det ville bli vanskeligere enn det var, men gleden over å kunne klare det så uanstrengt var herlig ❤ 🙂 Idet øyeblikket tilgivelsen kom og jeg gav slipp så satt jeg igjen med bare det gode og et smil 🙂 Klart jeg kjenner at jeg fikk meg en trøkk, men ikke på samme måte som det kunne vært om jeg ikke hadde gitt slipp.

Men du vet; en ting kommer sjelden alene 😉 Og det gjorde det ikke denne gangen heller. Etter jeg gikk på den trøkken så satte det igang et skred av ting som har stått å venta på den rette tiden til å stikke hodet frem. En av de viktigste var at jeg endte opp med å bestemme meg for å si opp stillingen som dronningen av «det går fint», slutte å ha en så tøff fasade hele tiden og heller komme mer i kontakt med meg selv. Du kan jo forestille deg at dette skjer sjelden uten etpar hikker underveis, og det er ikke annerledes for meg. Det toppet seg da jeg ble stilt «ansikt til ansikt» med fryktene for et av de verste monstrene jeg har fra barndommen. Fikk tømt meg for masse gamle og nye redsler rundt det og renset sjelen med gråt etterpå. Så lenge jeg har prøvd å løpe fra en illusjon om at om jeg ikke passet ekstra godt på og var ekstra(på grensa til latterlig) forsiktig så kunne jeg i verste fall ende opp likedan. Man kan ikke velge hverken opphav eller noe som har med det å gjøre. Men denne konfrontasjonen hadde jeg virkelig godt av. For det gjorde at jeg ble istand til å se det for nøyaktig det det er. En illusjon! En løgn jeg har båret på i mange mange år, til ingen nytte egentlig. Og det gjorde ubeskrivelig godt å bli kvitt. Når denne byrden slapp taket så begynte jeg å gjøre ting jeg ikke har gjort på lenge. Musikken kommer på og står å spiller i lange perioder om gangen og jeg lytter faktisk til musikken igjen. Smilet kom på plass og sammen med latteren går skuldrene mine på plass der de hører hjemme. Og det er ikke som ørevarmere 😉 Disse fryktene og sorgene som en traumatisk barndom gav meg gjorde at jeg satte på et tøft ytre. En gang i tiden var det til nytte for meg, og jeg er sikker på at det reddet sinn og hjerte mer enn én gang. Men nå er det ikke til nytte for meg lenger og ble bare en klamp om foten da jeg ble voksen. Hindret meg i å stole skikkelig på folk og slippe de inn, bli kjent med mine mest sårbare sider og ikke minst følte jeg at jeg på en måte «løy» til folk. For dette røffe ytre var jo ikke meg. Men det var det jeg lot dem se, så derfor var det slik de ble kjent med meg. Den som klarte å bære hva-som-helst og som tåler det meste. Sannheten var jo at jeg visste det var en løgn hele tiden, men mitt tøffe ytre hindret meg i å innrømme det. Ikke til noen, men heller ikke til meg selv. Det tillot jeg meg ikke. Kjørte slalom i mange år for å slippe å konfrontere enkelte ting. Så befinner jeg meg i en situasjon der jeg blir herlig nok tvunget til å konfrontere det. Det var ingen som tvang meg, ikke utenom skjebnen. Og det viser seg var det beste som kunne skje meg ❤

Som dere lesere nå vet, men som nye lesere kanskje ikke har fått med seg så venter jeg på dato for gastric bypass(på folkemunne slankeoperasjon). Nå mens jeg venter på endelig dato for operasjon så benytter jeg tiden til å observere det som hender rundt meg mht dette jeg nå skal gjennom. Og jeg får med meg mye interessant, det kan jeg si deg. Noen er oppriktig glad og spent på mine vegne ❤ Mens andre blir mer og mer usikker ettersom tiden går. Og jeg vil få klarlagt en ting med en gang.. Ja, jeg kommer nok til å forandre meg. Ikke bare utseende, men også væremåte. Den jeg er kommer alltid til å være der. Eneste forskjellen er at jeg kommer til å se mer egenverdi etterhvert og også få et bedre og sunnere selvbilde. Hvorfor dette kan bli et problem er vel kanskje fordi man gjør seg alltid en mening om hvem noen er. Skulle folk beskrevet meg som person så tror jeg mange ville sagt «hu store med rødt hår. Snill og kjekk og rødt, langt hår» Og det ville ikke vært løgn. For disse så er det den jeg er. Men sånn er det jo ikke. Langtifra. Har ikke tid til å holde hånda på disse menneskene. De vil tidsnok se og finne ut at selv om innpaknina forandrer seg drastisk, og jeg blir mer rak i ryggen så er jeg fremdeles MEG fordiom ❤

Joda, det er absolutt interessante dager 😀 ❤

Avslutter med noen bilder fra dagens middag, hønsefrikasse. Det var snadder det 😉

En kjapp oppdatering kun

 

Har ikke blitt så mye blogging i det siste. Etter pappa døde så har jeg gått rundt med følelsen av å leve i ei boble. Ei jeg gjerne har lyst å stikke hull på og komme ut til resten av verden, men får det ikke til. Ble litt mye for meg med 2 dødsfall på et halvt år… Så denne gangen lar jeg meg bruke den tida jeg trenger til å komme over det, uansett hvor lang tid det måtte ta. Lover å forsøke å blogge litt underveis, men kan ikke love hvor ofte det blir.. Nå om dagen har jeg mest lyst å bare dra dyna over hodet og sove til alt går over.

Gruer meg endel til valentinsdagen, men sånn er det bare å bo sammen med en taxisjåfør.. hahaha.. Kanskje nesten år 🙂 ❤ Vi bruker aldri å gjøre særlig utav valentinsdagen. Ønsker jo, men begynner å bli vant til det 🙂

 

The World Of TES

 

Lenge nå har jeg sittet å tenkt på jeg skulle ønske det var en gruppe på Facebook der man kunne prate med andre om The Elder Scrolls-serien. For de som er litt usikker på hva dette er kan du finne mer info her. Så idag gjorde jeg noe med det og startet gruppen The world of TES. Der kan man prate med andre som spiller the elder scrolls spillene om tips & triks, mods, cheats, gameplay og alt mulig annet. Foreløpig er det en liten gruppe, men håper den vokser seg stor etterhvert. Er du glad i å spille The elder scrolls serien så ta turen innom gruppa og kast deg med i diskusjonen du også.

 

For a little while I’ve been wishing that there were a group on Facebook that covered all of The elder scrolls-games instead of just one at the time. For those of you that are unsure what it is you’ll find more info here. So today I did just that and started the group The world of TES. Here you can talk to other TES-gamers about tips & tricks, mods, cheats, gameplay and all you can ever imagine. For now it’s a small group, but it was founded today. I hope it grows over time to a large, fun group. If you love The elder scrolls games then I suggest you stop by and have a look.