Daily Tarot Card ~24th May


seven-of-raphael

 

Seven of Raphael

 

“Time to make a decision! Be clear on what you want, and take action. A need for detoxification.”

“Time to make a decision! You may feel the situation is too complicated, but further research will reveal the right course of action. Intuition provides useful guidance on how to sort through all the possible choices. Listen to your inner voice!
Don’t be lulled into daydreams. Get clear on what you want, and then take action without looking back. If you’re drawn to a particular bucket on that card, the chakra colour holds meaning and guidance in making your choices.

Additional meaning:

Unrealistic expectations, procrastination, confusion, indulging in excesses, a need for detoxification.”

1 år senere


17d0c71

 

I skrivende stund er det nøyaktig 1 år siden jeg lå på operasjonsbordet og 1 år siden et nytt og lettere liv startet! Jeg forsøkte men klarte ikke forestille meg og drømme om hvor mye livskvaliteten min skulle forandre seg. Det siste året her har vært proppfullt av interessante hendelser og utviklinger. Opp- og nedturer, selvoppdagelser og fysiske såvel som emosjonelle healinger. Det har vært litt av en tur! Og den er ikke på langt nær ferdig ennå 😀

Forandringene har vært mange på dette kalenderåret. De ytre forandringene har jo selvsagt ikke vært å kimse av. For de har vært store til nå, veldig store. Det er ikke alle dager der jeg klarer å se fremgangen skikkelig selv og jeg blir litt blind for hvor mye som egentlig har hendt. Da tar jeg alltid bilder og setter sammen før/etter bilder. Det snur kjapt på hodet mitt og setter tankegangen litt mer riktig 😉

IMG_1178

Operasjonen etterlot ikke store merkene på utsiden, selv om det var betraktelig mer som hadde hendt på innsiden. Dette er dagen etter operasjonen.

 

12795544_10156482139560411_5276178574223060529_n

Dette er de «nyeste» før/etter bildene jeg har, selv om de er snart 2 mnd gamle.

 

Forandringene på utsiden har vært svært så synlige som du kan se. Sitter her å ser på bildene av slik jeg var og det er nesten litt vanskelig å fatte at det er den samme personen. På innsiden har det også skjedd masse dette siste året. Jeg er jo fremdeles meg selv, kanskje enda mere enn før. For 1 år siden kunne jeg stå foran speilet og virkelig intenst HATE det som stirret tilbake. Kjærlighet for meg selv eksisterte nesten ikke, og hadde jeg hørt noen andre prate til seg selv slik jeg gjorde så hadde jeg begynt å gråte! Mitt syn på meg selv fulgte mer eller mindre alt tytet til samfunnet og, dessverre, noen mennesker. Noen av de tingene som ble sagt var bortimot umulig å blokke ut eller overse. Men her står jeg da altså 1 år senere.. Og store deler av min indre og ytre verden er i stadige endringer. Flotte, herlige og egentlig etterlengtede forandringer. Og jeg nyter som regel hvert eneste sekund av de! Er alle behagelige ved første øyekast? Selvsagt ikke, hehe. Men jeg nyter det fordiom, fordi det er en ypperlig sjanse til å lære noe nytt om meg selv og å en sjanse til videre utvikling. Og det er herlig ❤ Jeg blir stadig sterkere etterhvert som jeg får mer kunnskap, visdom og lærdom. Kjærligheten for meg selv vokser stadig og jeg kan er iferd med å forelske meg i meg selv for å si det på den måten. Hehe. Jeg lærer stadig mer og dypere om hvem jeg er, hvordan jeg er blitt sånn men også hvordan korrigere falsk lærdom og overbevisninger jeg ble gitt. Og dess mer visdom og kunnskap jeg får dess mer senker roen seg i mitt innerste indre. Men jeg har også brukt det siste året til å revurdere noen av de menneskelige kontaktene mine. Simpelthen fordi av og til er det nødvendig. Og det gjelder både familie og venner. Midt oppi alle forandringene som skjer med meg nå så har jeg oppdaget at mennesker har en tendens til å vise sine ordentlige farger. For det har vært dem som regelrett ikke har tålt så godt at jeg har forandret meg. Jeg kunne blitt selvsentrert og kommet med en lang tirade om at de burde glede seg på mine vegne, ikke forsøke å holde meg tilbake/i gamle spor osv. Men det vil være å ha feil fokus! For når sannheten skal på bordet så har jeg faktisk forståelse for hvordan det kan være tøft å akseptere at noen du kjenner godt plutselig forandrer seg. Selv om det er positive forandringer, så har dem likevel kjent deg lenge nok til å gjøre seg opp en mening om hvem og hva du er. Og de har slått seg til ro med det. Plutselig kommer jeg og river opp i den ene forestillingen etter den andre. Og de blir nødt til å bli kjent med den «nye meg» om de fremdeles skal ha meg i livet dems. Klart det ikke bestandig er det enkleste. Det har jeg all verdens forståelse for. Men nå har det seg slik at de er, alle som én, såpass heldige at de har med MEG å gjøre 😉 For er det noe som forvirrer deg, gjør litt vondt eller du lurer på så spør meg direkte og rett ut. Da skjer det noe som kanskje er litt uvanlig i dagens samfunn; Du får et like ærlig og direkte svar! Så jeg gjør det jeg kan for å legge til rette for at det skal være fullt mulig for alle sammen, men de må ville det selv. Dermed er dem tvunget til å gjøre en innsats selv. Iløpet av dette siste kalenderåret har jeg gått fra å være usynlig, taus veggpryd til å tørre å være mer synlig, si ifra og kreve min plass i verden. Og jeg godtar ikke så mye dritt lenger, og det artikulerer jeg på en måte som ikke kan misforstås. Som noen sa til meg «Du godtar jo ingenting lenger», og selv om det fikk meg til å smile litt så har dem rett. Noen sier at «Åh så bitch du har blitt da..» og dem virkelig mener det. Av nøyaktig samme årsak tror jeg, jeg godtar ikke så mye lenger og jeg setter ord på meninger der jeg før ikke turde å åpne munnen min. Andre som har gått gjennom samme operasjon som meg og har kommet mye lenger i løpet enn meg sier svært ofte at man forandrer seg på innsiden også. Men istedet for å bli til en helt annen person så blir man kanskje enda mere seg selv, den man egentlig er på innsiden. Og det merker jeg selv også.

 

Det har også vært tunge stunder dette året. Som da min trofaste følgesvenn gjennom mange år døde fra meg.

Min kjære trofaste kamerat gjennom flere år, Damon.

Min kjære trofaste kamerat gjennom flere år, Damon.

 

Sykdom slo til og det var et mørkt og tungt øyeblikk når jeg fulgte han til siste hvile. Men han lever videre i hjertet mitt og alt han lærte meg vil jeg alltid bære med meg i hjertet mitt ❤ Nå har vi en ny liten i huset, en Husky-jente ved navn Thea som setter smil og latter i veggene oftere enn jeg kan telle. Er ho ikke herlig?

Lille Thea

Lille Thea

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne reisen jeg nå er på er langt ifra over. Og jeg har fremdeles mange flotte og herlige stunder foran meg fulle til randen av nye oppdagelser, lærdom og åpenbaringer. Men også stunder med nedturer, tårer og opprivende følelser. Og det er helt ok. Jeg til og med gleder meg. For det er endel av veksten og utviklingen min, og for hver uke så tar jeg et kvantumsteg fremover.

 

For en herlig tid jeg lever og vokser i! ❤ 

Ville du turt?


spiritualgrowing

 

Hvis du fikk muligheten til å:

  • Vokse og utvikle deg spirituelt og åndelig
  • Omprogrammere hjernen til å endre negative tankemønstrer og implementere det i livet ditt
  • Bli mer selvbevisst
  • Lære hvordan du kan ta nye, bedre valg i livet ditt
  • Tyde drømmene dine
  • Få hjelp til å bli kvitt gammel emosjonell smerte og endelig få healing
  • Løse problemer i livet ditt
  • Endre din indre dialog til det bedre
  • Lære mestringsferdigheter og sette sunne grenser for deg selv
  • Lære Stressmestring
  • Være mer tilstede i nuet

Blant mye annet.. Ville du da gjort det? Hvor mye skulle det til før du hadde vært villig til å undersøke og bli kjent med deg selv som et HELT menneske? Og ikke bare fragmenter av deg selv om gangen. For å kunne være friske både fysisk, mentalt, åndelig og spirituelt så må ting være i balanse. Hvordan gjør man det da? Går man til psykolog på mandag, fastlegen på tirsdag, yoga på onsdag, spesialist på torsdag, treningssenter på fredag, tar «fri» på lørdag for å være med på familieaktiviteter og går i kirka på søndag? Da må du vel ha dekket dem fleste områdene vel?! Du vil etter en stund få et nytt problem og du må nok snike inn fastlegen enda en dag på toppen av noe annet. For du vil bli stresset og tynnslitt. Problemer med å rekke over alt i forsøket på å være den perfekte, engasjerte og aktive ektefelle/kjæreste/foreldre og gudene må vite hva annet. Manglende grensesetting, ingen tid til deg selv lenger, stadig større manglende mestringsfølelse over å ha for mange baller i luften på en gang. Så kommer depresjonene og problemene. Hva om du får muligheten til å få hjelp til å bli kjent med deg selv på et dypere plan? Sette beina under deg igjen og ta tilbake makten og kontrollen i ditt eget liv. Mestre stress bedre, være mer tilstede i nuet og sette sunne grenser for deg selv slik at du kan få en bedre kvalitet på livet. Og ikke minst inni deg selv. Ville du gjort det? Ville du turt å blitt skikkelig kjent med hvem du egentlig er og kan utvikle deg til å bli?

Dette er tanker jeg har sittet med den siste tiden, og det er interessante temaer å sitte her å grunne over. Etter å ha tenkt over det så kom jeg fort frem til at personlig så ville jeg vært ganske kjapp med å ta imot et slikt tilbud. Men her hvor jeg bor så er det få eller ingen slike tilbud. Det er ikke så mange valgene jeg kan boltre meg i. Så jeg begynte å tenke litt. Om det ikke er tilgjengelige tilbud til meg i byen der jeg bor så kan jeg jo sørge for å skaffe meg den kunnskapen selv gjennom kurser. Så nå har jeg regelrett bestemt meg for å kjøpe og gjennomføre holistiske kurser og tilegne meg den kunnskapen jeg trenger for å hjelpe meg selv og andre på et så bredt spekter som overhodet mulig. Jeg vet at jeg vil sitte igjen som et spirituelt rikere og mer helt & friskt menneske. I tillegg så kan jeg hjelpe andre som trenger det fordi jeg vil sitte med internasjonalt anerkjente og godkjente diplomer/papirer på at jeg vet hva jeg snakker om for å si det på den måten. Bestemmer jeg meg for å bare bruke det til min egen nytte så får jeg kvalitethjelp og bestemmer jeg meg for å bruke det for å hjelpe andre også så vet jeg at jeg har godkjente papirer på det. Det blir en vinn-vinn situasjon uansett hvordan man snur på det i mine øyne.

 

 

 

 

 

Et dønn ærlig innlegg


6-sadangel

 

Noen ganger sårer noen deg så mye at det slutter å gjøre vondt. Du slutter bare å føle det og det blir som en film som blir spilt av foran deg men du ikke deltar i lenger. Går gjennom handlinger og rutiner, men det er også alt. Inntil noen kommer å får deg til å føle igjen. Og da kommer alt tilbake igjen med full kraft. Hver handling. Hvert ord. Hver hendelse. Hvert jævlige syn du har sett, hørt og følt. Hvordan kan du noengang virkelig forstå hvor jeg kommer fra? Hva jeg har vært igjennom?  Selv om du spør, selv om du lytter. Hvordan kan du virkelig forstå hvis du ikke SER MEG. Den jeg er bak og innenfor alt sammen. Du har ikke vært i mine sko og gått min vei. Det er vanskelig å formidle gjennom ord hva som er inni meg når de skremmende minnene presser på. Når alt kommer tilbake igjen og denne gang kan jeg noe jeg ikke fikk til den gangen. Nemlig føle det. Og det bringer et mørke og kulde som er så skremmende at man får  mest lyst å krype sammen til en ball og knipe igjen øynene. Du har ikke sett det jeg har sett. Ikke følt det jeg har både på kropp og sinn. Hvordan handlingene og orda laget dype sår på en barnesjel som aldri forsvinner igjen. De kan fade og lysne, men de vil alltid være der. Til den dagen jeg dør. Du ser, men kan du virkelig se meg? Du hører, men kan du virkelig forstå? Til og med når jeg ikke klarer å sette ord på noe av det fordi jeg er for redd til å sette ord på det. Fordi jeg er redd for å gjøre virkeligheten enda mere virkelig med å sette ord på følelsene og minnene. Bak alt sammen, bak all dritten som har samlet seg gjennom årenes løp.. Bak alle ordene, minnene og følelsene befinner det seg noe. Fremdeles ei ren og uskyldig jente som egentlig bare står der med store og skremte øyne. Og bare venter på å bli sett og oppdaget. På kjærlighet som aldri ble gitt mens ho ble overlatt til å kjempe for livet alene. På omsorg som aldri ble gitt når livet ble skremmende og vanskelig. På å bli elsket for nøyaktig den ho er når alle fant feil på feil som egentlig aldri var der. Orda falt som stille pøsregn på sjelen. Smeltet sammen med det som var der fra før. Hvordan kan du si du kjenner meg uten å se hvilken kamp jeg kjemper? For å skille jeg’et fra alt som ble dumpet på den lille jenta og dermed ta meg tilbake. Hvordan kan du si at du forstår når du ikke klarer å se meg mens jeg sitter med et hav av smerte i tårevåte øyne og ikke klarer å ytre et eneste ord fordi smerten gjør meg taus? Men du kan ikke bare dømme meg nedenom og hjem når du ikke har klart å se og forstå hvor sterk jeg er og hvor mye jeg er istand til å kjempe meg tilbake fra. For selv om jeg er istand til å føle igjen.. Selv om det er ubeskrivelig vondt og skremmende.. Og selv om du kanskje tror at det ikke går an. Så er det fullt mulig. Og jeg vil gjøre det selv om du ikke virkelig klarer å hverken se, høre eller forstå. Og når det er gjort…. Så skal jeg komme bort til deg å gi deg en klem og fortelle deg hvilket fantastisk menneske du er. Og jeg vil vise deg en helt ny verden.

Jeg er blitt syk…


4707212_orig

 

… Syk etter å reise. Har gått å tenkt litt frem og tilbake en god stund. I det siste har jeg bestemt meg for at jeg skal dra. Har alltid hatt med meg noen når jeg har dratt ut på tur, men denne gangen blir det en alenetur. Noen synes det er en anelse skummelt å dra alene for første gang i voksen alder, i det minste er det dette jeg hører blir fortalt. Kan ikke si at jeg er enig egentlig, ikke for min egen del iallfall. Det eneste som blir småskummelt med turen for min del er selve flyreisen. Lider nemlig av en anelse flyskrekk. Sier anelse fordi det er take-off som skremmer meg, når jeg først kommer opp i luften så plager det meg ikke i det hele tatt. Lysten til å dra er sterkere enn frykten for å fly så jeg kommer ikke til å la dét stoppe meg. Solfylte Spania – at det blir en flott tur tviler jeg ikke på et eneste sekund!  Som regel har jeg bestandig hatt med meg familie og/eller kjæreste når jeg har dratt ut på tur. Denne gangen får jeg luft under vingene alene. Etter en slitsom tid så vil det gjøre meg ufattelig godt å fornye energien i sola, ikke bekymre meg for noenting og gi meg selv sjansen til å blomstre. Stige ut av kokongen jeg har eksistert inni i så mange år nå. Da jeg gjennomgikk gastric bypass operasjonen så startet min vei mot å slutte å gjemme meg helt på ordentlig. Alt i ung alder så krøp jeg inn i denne kokongen og gjemte meg, livet var for hardt og vanskelig og jeg taklet det ikke. Ble så vant med å være der at jeg tenkte ikke så mye over det. Dvs ikke før noe vidunderlig skjedde meg, et menneske jeg var mer enn heldig å møte. Dette møtet bokstavlig talt reddet livet mitt! Veien ut av skallet har vært lang og kronglete, men nå er tiden altså kommet. Til å stige ut av kokongen, spre vingene og vise hvem jeg er. Og jeg gleder meg! ❤

I can and I will – watch me


 

XHWVCep

 

Når du ser på meg så er det kanskje lett å tenke at jeg er en knekt kvinne, svak og grenser til dum som har «godtatt» så mye som jeg har. Men jeg er faktisk stikk motsatt! Tror du virkelig at jeg hadde fortsatt sittet her å fortalt deg annerledes om jeg var alt det og mer som mennesker gjerne tror?! Nei du, jeg hadde nok ikke det. Etter å ha måttet være sterk altfor lenge, etter å ha måttet bære altfor mange byrder og etter å ha fått hjertet knust altfor mange ganger så sitter jeg her nå idag med blant annet ptsd. Ja, det betyr at jeg lider av depresjon, angstanfall, sliter med å mareritter på nettene og får dermed ikke sove skikkelig og det er mye i livet som er blitt en utfordring for meg. Hva så da? Jeg står faktisk fortsatt oppreist på tross av all dritten som har blitt kasta på meg. Hjertet mitt virker fremdeles og jeg elsker fremdeles, jeg smiler og ler, jeg synger iblant og jeg gleder meg fremdeles over fuglene som synger og sola som bryter frem fra bak skyene. Mye tilsier at jeg skulle vært mye lengre nede og omtrent ligget i en pøl med knekt rygg. Men det gjør jeg ikke. Halter gjerne litt mens jeg går fremover, tidvis løper, men jeg er fremdeles svært oppreist. Det eneste som har forandret seg er at jeg har blitt tvunget til å innse at jeg er ikke noe superwoman men kun et sårbart menneske som absolutt alle andre. Kommer neppe som noen overraskelse på de fleste, jeg vet det. Men det gjorde faktisk det for meg(nei, jeg lider ikke av vrangforestillinger hehehe), for så lenge jeg kan huske så har verden forventet at jeg var den som tålte alt. Kunne bære hvilken som helst smerte, uavhengig av hvor stor og vond den gjerne var, og jeg var kvinnen som aldri EGENTLIG trengte noen. Blåst syns du? Klart det er!! Det er helt bak mål skal jeg si deg. Men slik var det altså. Og jeg hørte det samme tytet og våset så lenge at det ble endel av meg. Så møter jeg min vegg og jeg er tvunget til å innse det jeg egentlig visste hele tiden: Jeg tåler ikke alt uten å få merker, ettervirkninger og knust hjerte! Skal være ærlig å si at i førsten så ble jeg usikker på hvem jeg var om jeg ikke var kvinnen som tålte alt. Hva var jeg? Nå begynner det å synke inn og samtidig senker en fred seg. Jeg får svar og jeg liker det jeg får vite. Og jeg liker det fordi når «kostymen» andre dro nedover hodet på meg uten mitt samtykke blir kastet så kan jeg være MEG ❤ Samtidig så ser jeg mennesker i mitt liv som betyr mer for meg enn noen andre noensinne vil gjøre, og jeg vet at jeg er velsignet!

 

Og jeg liker det jeg ser! ❤ 

PTSD – Hvordan er det å leve med egentlig?


 

 

 

ptsd_invisible_wounds

 

 

 

Det kan oppsummeres med to ord:

Et helvete! 

 

 

Nesten 40 måtte jeg bli før det ble satt ord på. Før svaret på den konstante redselen og uroen kom. Hvorfor jeg aldri klarer å slappe av og er klar til å flykte hals over hode hva-tid-som-helst nesten konstant. Og alle de andre problemene som oppsummerer det som «er galt med meg». Unnskyld at jeg sier det men er det ikke slik mange i samfunnet ser på det, at det er noe galt med en? Hva er det som er galt med deg da, spør du deg nok sikkert. Bildet ovenfor er nok et aldri så lite hint til deg? I mange år så ble jeg karakterisert som den som tålte alt, taklet alt og tok verden på strak arm. Fritt vilt fordi jeg tålte det jo. Det var et tankesett som har fulgt meg nesten hele livet og det ble på en måte en del av meg tilslutt. Trodde jo på det selv også tilslutt. Men det var en gedigen bløff hele tiden. Å leve med ptsd er intet annet enn et helvete! Jeg har gode dager og jeg har dårlige dager. På en god dag så er jeg nesten som alle andre. Sier nesten fordi jeg klarer fremdeles aldri å slappe helt av og jeg er alltid litt på-vakt, men jeg er ikke så deprimert eller angstfylt og kan til og med se litt blå himmel. Da smiler og ler jeg og virker som alle andre. Så har jeg dårlige dager. Dette er dagene du ikke ser meg. Dagene jeg ikke lar deg se meg. Det er dagene jeg sliter med angst så stor at man skulle tro enden på verden var rett rundt hjørnet og truet, og for meg er den det. Depresjon så dyp at den indre dialogen er så stygg at jeg ville ikke turt å hvisket det høyt inn i et mørkt, tomt rom engang. Skvetter for absolutt ingenting. Det er da jeg har så vondt på innsiden at hukommelsen er borte, forvirringen dukker opp(den kommer som regel fra en så ren frykt at hjernen får problemer med å funke ordentlig), ordene stokker seg og jeg tør nesten ikke gå utav huset engang. Dette er de vonde dagene. Og det er også de dagene du ikke ser meg, fordi jeg isolerer meg fullstendig. Ikke bra? Nei, kanskje så er det ikke det. Men for noen med ptsd så er det å bli utfordret og presset til å gå ut av komfortsonen mye verre, kanskje til og med gjør det hele problemet mye verre.

ptsd-7-638

 

 

  • Jeg tåler ikke alt
  • Jeg er IKKE fritt vilt for deg til å herje med som du vil
  • Du kan ikke be meg om å «ta meg sammen» og «slutte å overreagere», det funker ikke slik
  • Jeg er ikke bare ute etter oppmerksomhet
  • Jeg valgte ikke å ha ptsd fordi det er morsomt på noe vis
  • Det betyr ikke at jeg er gal eller har psykiske problemer.
  • JEG ER FREMDELES DEN SAMME SOM JEG ALLTID HAR VÆRT!

 

ptsd_brain1