I skrivende stund er det nøyaktig 1 år siden jeg lå på operasjonsbordet og 1 år siden et nytt og lettere liv startet! Jeg forsøkte men klarte ikke forestille meg og drømme om hvor mye livskvaliteten min skulle forandre seg. Det siste året her har vært proppfullt av interessante hendelser og utviklinger. Opp- og nedturer, selvoppdagelser og fysiske såvel som emosjonelle healinger. Det har vært litt av en tur! Og den er ikke på langt nær ferdig ennå 😀
Forandringene har vært mange på dette kalenderåret. De ytre forandringene har jo selvsagt ikke vært å kimse av. For de har vært store til nå, veldig store. Det er ikke alle dager der jeg klarer å se fremgangen skikkelig selv og jeg blir litt blind for hvor mye som egentlig har hendt. Da tar jeg alltid bilder og setter sammen før/etter bilder. Det snur kjapt på hodet mitt og setter tankegangen litt mer riktig 😉
Operasjonen etterlot ikke store merkene på utsiden, selv om det var betraktelig mer som hadde hendt på innsiden. Dette er dagen etter operasjonen.
Dette er de «nyeste» før/etter bildene jeg har, selv om de er snart 2 mnd gamle.
Forandringene på utsiden har vært svært så synlige som du kan se. Sitter her å ser på bildene av slik jeg var og det er nesten litt vanskelig å fatte at det er den samme personen. På innsiden har det også skjedd masse dette siste året. Jeg er jo fremdeles meg selv, kanskje enda mere enn før. For 1 år siden kunne jeg stå foran speilet og virkelig intenst HATE det som stirret tilbake. Kjærlighet for meg selv eksisterte nesten ikke, og hadde jeg hørt noen andre prate til seg selv slik jeg gjorde så hadde jeg begynt å gråte! Mitt syn på meg selv fulgte mer eller mindre alt tytet til samfunnet og, dessverre, noen mennesker. Noen av de tingene som ble sagt var bortimot umulig å blokke ut eller overse. Men her står jeg da altså 1 år senere.. Og store deler av min indre og ytre verden er i stadige endringer. Flotte, herlige og egentlig etterlengtede forandringer. Og jeg nyter som regel hvert eneste sekund av de! Er alle behagelige ved første øyekast? Selvsagt ikke, hehe. Men jeg nyter det fordiom, fordi det er en ypperlig sjanse til å lære noe nytt om meg selv og å en sjanse til videre utvikling. Og det er herlig ❤ Jeg blir stadig sterkere etterhvert som jeg får mer kunnskap, visdom og lærdom. Kjærligheten for meg selv vokser stadig og jeg kan er iferd med å forelske meg i meg selv for å si det på den måten. Hehe. Jeg lærer stadig mer og dypere om hvem jeg er, hvordan jeg er blitt sånn men også hvordan korrigere falsk lærdom og overbevisninger jeg ble gitt. Og dess mer visdom og kunnskap jeg får dess mer senker roen seg i mitt innerste indre. Men jeg har også brukt det siste året til å revurdere noen av de menneskelige kontaktene mine. Simpelthen fordi av og til er det nødvendig. Og det gjelder både familie og venner. Midt oppi alle forandringene som skjer med meg nå så har jeg oppdaget at mennesker har en tendens til å vise sine ordentlige farger. For det har vært dem som regelrett ikke har tålt så godt at jeg har forandret meg. Jeg kunne blitt selvsentrert og kommet med en lang tirade om at de burde glede seg på mine vegne, ikke forsøke å holde meg tilbake/i gamle spor osv. Men det vil være å ha feil fokus! For når sannheten skal på bordet så har jeg faktisk forståelse for hvordan det kan være tøft å akseptere at noen du kjenner godt plutselig forandrer seg. Selv om det er positive forandringer, så har dem likevel kjent deg lenge nok til å gjøre seg opp en mening om hvem og hva du er. Og de har slått seg til ro med det. Plutselig kommer jeg og river opp i den ene forestillingen etter den andre. Og de blir nødt til å bli kjent med den «nye meg» om de fremdeles skal ha meg i livet dems. Klart det ikke bestandig er det enkleste. Det har jeg all verdens forståelse for. Men nå har det seg slik at de er, alle som én, såpass heldige at de har med MEG å gjøre 😉 For er det noe som forvirrer deg, gjør litt vondt eller du lurer på så spør meg direkte og rett ut. Da skjer det noe som kanskje er litt uvanlig i dagens samfunn; Du får et like ærlig og direkte svar! Så jeg gjør det jeg kan for å legge til rette for at det skal være fullt mulig for alle sammen, men de må ville det selv. Dermed er dem tvunget til å gjøre en innsats selv. Iløpet av dette siste kalenderåret har jeg gått fra å være usynlig, taus veggpryd til å tørre å være mer synlig, si ifra og kreve min plass i verden. Og jeg godtar ikke så mye dritt lenger, og det artikulerer jeg på en måte som ikke kan misforstås. Som noen sa til meg «Du godtar jo ingenting lenger», og selv om det fikk meg til å smile litt så har dem rett. Noen sier at «Åh så bitch du har blitt da..» og dem virkelig mener det. Av nøyaktig samme årsak tror jeg, jeg godtar ikke så mye lenger og jeg setter ord på meninger der jeg før ikke turde å åpne munnen min. Andre som har gått gjennom samme operasjon som meg og har kommet mye lenger i løpet enn meg sier svært ofte at man forandrer seg på innsiden også. Men istedet for å bli til en helt annen person så blir man kanskje enda mere seg selv, den man egentlig er på innsiden. Og det merker jeg selv også.
Det har også vært tunge stunder dette året. Som da min trofaste følgesvenn gjennom mange år døde fra meg.
Min kjære trofaste kamerat gjennom flere år, Damon.
Sykdom slo til og det var et mørkt og tungt øyeblikk når jeg fulgte han til siste hvile. Men han lever videre i hjertet mitt og alt han lærte meg vil jeg alltid bære med meg i hjertet mitt ❤ Nå har vi en ny liten i huset, en Husky-jente ved navn Thea som setter smil og latter i veggene oftere enn jeg kan telle. Er ho ikke herlig?
Lille Thea
Denne reisen jeg nå er på er langt ifra over. Og jeg har fremdeles mange flotte og herlige stunder foran meg fulle til randen av nye oppdagelser, lærdom og åpenbaringer. Men også stunder med nedturer, tårer og opprivende følelser. Og det er helt ok. Jeg til og med gleder meg. For det er endel av veksten og utviklingen min, og for hver uke så tar jeg et kvantumsteg fremover.
For en herlig tid jeg lever og vokser i! ❤
Lena - Ekte om livet 